Pyrenéerhundens fortrinn
 av Charles Duconte, Frankrike
CHARLES DUCONTE, FRANKRIKE regner her opp Pyreneerhundens fortrinn. 
- En utrolig luktesans, intelligens, absolutte hengivenhet til sin herre, årvåkenhet gjennom natten, styrke, energi og mot, den mangler ingenting av dette. Hvis du igjen legger
til størrelse, robust bygning, kraftige kjever, majestetisk holdning, eleganse, dyp røst, dens øye for fare, da vil du nok forstå hvor perfekt den passer som vakthund. - Den vokter fordi den er født til det, den har det i blodet. Men den vokter bare de den elsker, og den elsker bare de den er gitt å vokte.-

Gjennom ca 2000 år har Pyrenéerhunden levd og tjent sin herre som en trofast vokter og beskytter mot ulv, bjørn og kriminelle. Man kan se dens prektige vesen, dens stolthet og uavhengighet når man ser den i sitt rette element oppe i fjellene. Bare ved å se hvordan den bærer sitt hode, vil man forstå at dette er en hund som ikke liker tvang, og at den bare kan kontrolleres via gjensidig respekt.

Det kanskje mest kjære trekket hos Pyrenéerhunden, er dens helt spesielle uttrykk, vennlig og intelligent, tenkende og drømmende. - På grunn av sitt ensomme liv i de øde fjellområdene, har den utviklet seg til en filosof og drømmer, noe som sterkt understrekes i dens litt flegmatiske uttrykk. En Pyreneerhund som mangler dette spesielle uttrykket, er ingen virkelig Pyreneer. -

Siden de ikke nå lenger trenger å kjempe så mye mot ville dyr og andre inntrengere, har de myknet ned i sitt forhold til mennesker. De har nå levd så lenge sammen med mennesker at de har tilpasset seg menneskenes vaner og sivilisasjon godt. Til tross for dette er de fremdeles meget gode vakthunder som varsler om fremmede med sin dype røst. De avholder seg også fra å angripe i første omgang, noe som ellers er ganske vanlig hos andre vakthundraser. Det finnes et stort utvalg av historier fra eiere og oppdrettere som forteller om Pyreneerens utrolige mot og ansvar som vakthund under nåtidens forhold.  Om natten bjeffer den med jevne mellomrom for å vise at den holder vakt.
Den sover ikke et øyeblikk, men inspiserer de nærliggende områder uten å løpe for langt bort.  Får den teft av rovdyr, vender den ikke tilbake før den vet at faren for flokken er jaget bort.

- Hvis de plasseres i sitt rette element, vil de vanligvis ikke trenge noen opplæring som vakthund. Sin kvalitet som vakthund, noe som de har blitt verdsatt for i lang tid, har de beholdt fortsatt. Pyrenéerhunden er en meget god vokter og arbeidshund. Den kjenner ingen grenser for hardt arbeid og smerte, og aksepterer dette med samme verdighet som den aksepterer et liv i luksus. En Pyreneerhund er kanskje en av de få raser som har en virkelig innbygget ansvarsfølelse der hvor dens familie eller flokk er involvert. -

Pyrenéerhunden er den største av en rekke store, hvite, lang-
hårete hyrdehunder (sauevakthunder) som kommer fra Europas fjellområder.
De har vært brukt til å beskytte saueflokkene mot rovdyr, som ulv og bjørn, og verdsatt som vakthund for hus og familie.

I våre dager er Pyrenéerhunden utbredt over det meste av verden, og utenfor Frankrike er den spesielt populær i England og USA.
De siste 15 år har det i USA vist seg, at mange pyreneer-
hunder stadig er i besittelse av de egenskaper som tidligere gjorde den så godt egnet som vakthund for saueflokken.

Sauefarmerne i Statene er mer enn noen sinne plaget av angrep fra prærieulv og omstreifende hunder, og Pyrenéerhunden har vist at de effektivt kan forhindre angrep fra disse rovdyrene. Mye tyder på at det i langt høyere grad er hundens medfødte egenskaper, enn trening, som gjør et godt resultat.

I en engelsk hundebok fra 1911 er det skrevet; "Så pålitelige var disse hundene, at deres herre kunne forlate dem og sauene i opptil 3 dager, og allikevel vite at både sauene og hundene var på plass når han kom tilbake."

Det er klart, at en hund som kunne arbeide uten støtte fra sin herre, har vært en selvstendig og uavhengig hund, med sine egne meninger og i stand til å ta sine egne avgjørelser.
Nettopp disse karaktersegenskapene er i dag karakteristiske for en pyreneerhund. Det finnes ikke noe underdanig over dens vesen, og den kan til tider virke litt sta.
Så den som ønsker en hund, med et blikk som hele tiden henger ved sin herres ansikt, for å oppfatte hans minste vink, gjør nok klokest i å ikke anskaffe seg en pyreneerhund.

Av denne gamle standarden, utarbeidet av folk som var fortrolig med Pyrenéerhunden i dens opprinnelige miljø, kan man se at Pyrenéerhunden alltid har vært meget barnevennlig. Dette er heldigvis fremdeles det normale, og standarden gir også en forklaring på den "kjedelige" vanen (uvanen) pyreneveren har med å bjeffe mye.

Fordi hundens eier tydelig kan høre forskjell på om det kommer noen, eller om hunden bare bjeffer for å fortelle at den passer på, har dette utvilsomt vært en beroligende lyd for gjeterne i deres arbeid. Det er dessverre ikke mange naboer i dag som verdsetter denne form for trygghet.

Utover de hær nevnte egenskapene, er det to egenskaper til som må betraktes som typiske. Pyrenéerne er i forhold til andre store raser, veldig foretaksomme og meget tålmodige og som sjeldent lar seg provosere. De har i likhet med de andre husdyr-vakthundrasene, et noe spesielt temperament, og det viser seg spesielt når man skal dressere og oppdra dem.
Erfaringer fra USA, viser at kun raser med fortid som husdyrvakthunder, er egnet til dette arbeid i dag.

Ved å se på hvilke egenskaper man ønsker hos disse hundene, får man også forståelse for deres psyke, som igjen kan gjøre dressuren lettere.
En husdyrvakthund er en selvstendig hund og lydighet er en egenskap man ikke har hatt bruk for, og derfor har man heller ikke lagt vekt på denne egenskapen ved avl.
Tvert i mot; en hund som passet sitt arbeid, uten ordre fra gjetere, eller kanskje t.o.m. gikk i mot gjeterens ordre, var den beste hunden. En slik hund var også en hund som likte å bestemme selv, for det nytter ikke at den i tide og utide kom rennende tilbake til gjeteren for å få hans anerkjennelse.

Derfor har vi i dag, en hund som nok er mottakelig for ros og
som gjerne arbeider for sin fører - til en viss grad - men også en hund som fort blir lei av lydighetsdressur. Man må ikke forvente, at hunden vil utføre, en i dens øyne, kjedelig øvelse igjen og igjen, bare for å få førerens ros til belønning, slik man ser mange andre raser gjøre.
Det er derfor av stor betydning, at man øver den samme øvelsen i korte perioder, og varierer den samme øvelsen så mye som mulig. Man bør avslutte mens hunden synes det er morsomt.

Den tredje tingen man ønsker seg av en husdyrvakthund, men som også gjør lydighetsdressur mer vanskelig, er at hunden ikke bør handle overilet, for ikke å skremme sauene, men derimot tenke seg som om før den handler. Man vil ofte se, at pyreneerhunder reagerer på dressursmetoder på den måten, at de venter et øyeblikk med å utføre ordren, som om de tenker; hva vil han/hun nå? Selv om de deretter reagerer på den tiltenkte måten, gjør den lille pausen sitt til, at ordren ikke medfører en refleksmessig lydighet.

De fleste husdyrvakthunder er ikke i besittelse av noe særlig jaktinstinkt, og dette er meget ønskelig i deres opprinnelige miljø, men ikke alltid like hensiktsmessig ved dressursarbeid.

Forstår man at disse hundene er avlet med andre egenskaper for øye, enn de raser man normalt har brukt til dressur, og at de derfor ofte reagerer annerledes på dressursmetoder og at man nok må legge hodet litt i bløt, for å tenke ut hvordan man oppnår de beste resultater med sin hund, så kan man ha stor glede og nytte av å dressere sin pyreneer.

Sauevakt-hundens manglende jaktinstinkt henger også sammen med svaret på et spørsmål jeg har undret meg over i mange år.

Alle steder, hvor man foruten en husdyrvakthund også hadde behov for en hund som kunne drive flokken, har man utviklet to forskjellige raser. De stedene i Europa, hvor de store hvite hundene kommer i fra, finnes det også en mindre hund med rufsete hårlag, til å ivareta arbeidet med å drive flokken.

Hvorfor har man ikke kombinert alle de egenskapene man har bruk for i èn og samme hund?
Det skulle vel ikke være umulig å avle fram en fårehund, som var stor og sterk nok til at den også kunne beskytte flokken?

Det viser seg imidlertid, at det ikke skyldes egenskaper hos hundene som gjør dette umulig, men derimot egenskaper hos sauene.

En fårehund, som samler og driver en flokk sauer, benytter en medfødt adferd som nøye svarer til den ulveflokken bruker, når den innleder jakten på et byttedyr.
Og sauene - de gjenkjenner instinktivt denne adferden og blir
urolige - og bare at en fårehund er tilstede, medfører ofte en viss uro i saueflokken.
Husdyrvakthunder, som tilbringer all sin tid hos saueflokken, må derfor ha sauenes fulle tillit og det viser seg også, at disse hundene helt aksepteres som medlemmer av flokken. I lammesesongen, når sauene er mest nervøse, kan vakthundene være tilsammens med dem, uten å forårsake den minste uro.
Det er klart, at en slik tillit, viser sauene kun den hund som aldri finner på å oppføre seg som "en jagende ulv".

En særegen og positiv egenskap mange pyrenéerhunder er i besittelse av, er den meget store følsomhet og forståelse for alt som er lite og svakt.
De samme hundene, som er sinte voktere for sin flokk, er ytterst blide overfor små lam og de viser stor omsorg for syke og svake dyr.
Denne følsomheten kjennetegner mange pyreneerhunder i sin omgang med små barn og syke mennesker. Uttrykket; "den vet ikke hvor sterk den er", blir gjort til skamme.